Norge spiller sin første VM-kamp i natt. Midnatt. Jeg burde sove.
I stedet sitter jeg her med sterke meninger. Jeg vet akkurat hvem som burde starte, hvilken formasjon vi bør bruke, og at den der treneren tar feil. Problemet? Jeg kunne ikke fortalt deg hvem som spilte høyre-back for to uker siden.
Men det spiller ingen rolle. VM-feberen er her. Den stoppet ikke opp for å sjekke om jeg faktisk kan noe om fotball.
Mannen med bracket’en
Det startet for tre uker siden. En kollega — han fra økonomiavdelingen, den som vanligvis ikke sier et ord — sendte en e-post til hele kontoret med emnefelt “VM-bracket 2026”.
Ingen ba om dette. Ingen hadde bedt om dette i 2018 heller, da han gjorde det samme.
Inni e-posten lå et Excel-ark med alle 48 lagene, gruppeinndeling, og et komplisert poengsystem som ingen helt forsto. Han hadde fargekodet det. Han hadde lagt inn default-odds. Han hadde skrevet en instruksjon på en halv A4-side.
Innen lunsj hadde 14 av 18 ansatte levert ferdig utfylt bracket. Innen klokka 15:00 diskuterte to konsulenter fra tredje etasje om Senegal faktisk kunne gå videre fra gruppe I.
Jeg trykket “Svar alle” uten å ha sett en hel fotballkamp siden 2018.
Det fine med VM-bracket er at ingen stiller spørsmål ved kvalifikasjonene dine. Har du fylt ut et skjema? Da er du med. Da har du meninger. Da teller stemmen din like mye som han som har abonnement på tre fotballpodkaster.
NRK-maskineriet
Så skjer det noe med NRK.
Helt vanlige nyhetssendinger blir plutselig avbrutt av VM-spesialer. “Topp tre største dommertabber”. “Her bæsjer han på seg”. “Topp fem absurde øyeblikk”. Navnene alene forteller deg alt du trenger å vite om nivået på dekningen. Det er vakkert. Det er forferdelig. Jeg elsker det.
Artister slipper VM-låter på samlebånd. Girl in Red og Marstein har laget en som heter “Skikkelig gira på vegne av Norge”. Dagbladet har en egen VM-låt-konkurranse der hvem som helst kan sende inn. De spilles på repeat helt til du ikke husker hvordan vanlig musikk høres ut.
Kollektiv galskap
Plutselig er alle med.
Fyren fra regnskap står plutselig ved vannkjøleren og analyserer Frankrikes bakre firer. Den vanligvis likegyldige mellomlederen din har fått en fotballapp og gir deg spillerstatistikk du ikke ba om. Hele lunsjrommet er en ekspertstab.
Ingen snakker om været lenger. Ingen snakker om hva som skjer på den nye Netflix-serien. Det finnes bare fotball.
Alle butikker selger norske flagg. Til og med bensinstasjonen har et stativ med VM-varer ved kassa.
Og folk kler seg annerledes. Halve kontoret går med hettegenser med et eller annet fotballag de kjøpte på XXL i går. Prøv å møte opp med flaggmaling i ansiktet på en vanlig tirsdag i april. Da blir du hentet. Under VM heter det “landsånd”.
Jeg har selv vurdert å kjøpe flagg til bilen. Jeg som ikke eier flagg til 17. mai en gang.
Det er noe med stemningen. Du blir revet med. Plutselig står du på REMA 1000 og vurderer en fotballkake med norske flagg på. Hvorfor? Aner ikke. Men det føles riktig.
I natt spiller Norge. Jeg kommer til å sitte der med en øl i hånden og himle med øynene av dommeravgjørelser jeg ikke forstår. Akkurat som alle andre.
Og i morgen? Da er jeg like lite fotballekspert som i dag.